Tekst av: Bente Aas
Bilder av: Børge Berg-Olsen og Britt K.Ø. Johansen

Akkurat nå går jeg og venter på at katten min, (N)Solefall Bebel, skal løpe. Så fort hun gjør det setter vi snuta mot Stockholm, der mandige S*Megabites Lotus venter på oss.
Men når blir det? Alle som har ventet på løpetid vet at det er rett og slett gørr. Vel, bør kanskje nevne at jeg bare har ventet to uker. Men gørr er det uansett.

Katteoppdrett er helt nytt for meg, så jeg hadde hverken sett parring eller kattefødsel ennå. Alt jeg visste om dette kom fra bøker eller erfarne oppdretteres historier.
Gleden var derfor stor da Børge Berg-Olsen tilbød meg å bli med når han skulle levere sin meget fertile hannkatt (N)Storåslid's Baloo Hot Spots Junior hos Britt Kristine Ørseng Johansen og hennes S*Kompis Ambra i Sarpsborg søndag ettermiddag.
Jeg hadde et ørlite håp om at jeg kanskje, kanskje skulle få se en parring, men realisten i meg sa at det var et fåfengt ønske.

Det som er ekstra morsomt med denne kjærlighetsaffæren er at begge kattene er lillaspottet. En dilusjonfarge som er sjelden. Eller kanskje situasjonen i Norge nå er; var sjelden? I fjor ble det nemlig født to lillaspottede katter i Norge, deriblant Baloo. Forbauselsen var stor da vi oppdaget at det i tillegg var blitt importert en lilla fra Sverige, nemlig Ambra.

Tenk - plutselig hadde vi sjansen til å få kåring av Best-i-variant på lillaspottet ocicat i Norge! Det hele toppet seg da det i juli i år ble født to kattunger i (N)Solefall som hverken var sjokolade eller kanel. Enkelte var skeptiske i starten, men etterhvert var det ingen tvil om at de også var lilla.
Oppdretteren av de to små lilla skjønnhetene i (N)Solefall har gjort det hun kan for å sørge for at lilla er det alle snakker om. Ja, det har rett og slett blitt litt trendy med lillaspottet ocicat.

Så, søndag ettermiddag reiste vi altså til Sarpsborg med Baloo i baksetet. Rundt halv fem var vi fremme.
Britt hadde fortalt oss at Ambra var mer enn klar, men at en katt kunne være så klar som hun var, ja, det hadde jeg nesten ikke trodd ;-)

Hun var ekstremt kosete med oss og la seg i parringsposisjon så fort vi rørte borti henne. Jeg sendte noen varme tanker til min Bebel der hjemme og ønsket at hun kunne hatt en brøkdel av de hormonene som raste rundt i Ambra.

Britt hadde gjort om vaskerommet til elskovsrede. Her fikk Baloo først utforske for egen pote, slik at han ble litt trygg før han skulle møte "skrikemerra" Ambra. Etter en stund satte vi Baloo inn i transportburet igjen og slapp Ambra inn. Hun var ikke mye sjenert, hun gikk rett bort til ham og fortalte med voldsomme remjer hva hun ser etter i en mann. Hun prøvde å få inn et par lusinger på ham gjennom gitteret også, for å få understreket hva hun mente. For å vekke hans interesse satte vi Ambra med baken til gitteret slik at han skulle kjenne lukten av henne og få smaken av hva som ventet ham. Og joda, herremannen var svært så interessert.

Etter å ha hatt Ambra i buret en stund også, lot vi de (endelig!) få komme sammen. I begynnelsen var Ambra veldig pågående. Baloo, som er en veldig rolig og avbalansert katt, var mer tilbakeholden og skygget banen når hun nærmet seg. En stund trodde vi at han rett og slett ikke var så interessert, men sakte men sikkert nærmet han seg mer og mer. Vi lot dem være alene innimellom, for å se om det ville hjelpe.

For dere som ikke har sett en katteparring før vil jeg si at en hunnkatt oppfører seg veldig forvirrende. Hun kurrer og lokker på hannen mens hun ruller seg runt og gjør seg deilig - men nærmer han seg får han en lusing. Jeg er egentlig imponert over at hannkattene, spesielt de unge, har selvtillit nok til at det tilslutt blir parring.

Ambra hadde oppført seg som beskrevet over helt fra Baloo kom. Befriende skamløst bød hun seg frem for ham, men satte ham på plass så fort han prøvde seg. Men plutselig rundt klokka halv åtte skjedde det store. Baloo gikk på med stor selvtillit og fikk et så godt tak i nakkeskinnet hennes at hun underkastet seg og lot ham gå på henne. Ambra er helt fersk i faget, Baloo har vært på parring en gang før i høst. Han er fortsatt ingen fullbefaren elsker, så litt lett håndleding fra pappa Børge måtte til for å få de plassert riktig i forhold til hverandre.

Når de først hadde funnet riktig posisjon var det over på et blunk.
Hvordan man vet at det er over? Jo, hunnkatten kommer med et skrik som overgår alt jeg har hørt fra en katt tidligere. Det er et dypt, guturalt skrik.
Når Baloo slapp taket i nakken var hun på ham med en gang, løp etter ham og freste, slo og glefset etter ham. Dette høres kanskje brutalt ut, og jeg kunne se at matmor Britt (som er like fersk i gamet som meg) ble forskrekket over hvordan hennes lille nydelige Ambra oppførte seg. Men vi beroliget henne med at dette er helt etter boka, og hun trakk et lettelsens sukk, dog fortsatt litt sjokkert. Helt forståelig spør du meg - jeg var sjokkert selv.

Når hun hadde gitt opp å jage Baloo bort, begynte hun å rulle seg helt febrilsk, samtidig som hun slikket seg iherdig bak og på halen. Dette er også helt etter boka, men Børge, som var den erfarne av oss med ét parringsbesøk bak seg, kunne fortelle oss at Ambras rulling var mye kraftigere enn han hadde sett forrige gang.

Det var en veldig spesiell opplevelse å endelig få se en parring. Jeg må innrømme at det presset seg frem en liten tåre i øyekroken da jeg forstod at det faktisk var en helt vellykket parring vi hadde vært vitne til. Både Børge og jeg har sett hvordan Britt har sett frem til dette, så vi var alle så glade og klemte hverandre og smilte bredt. Ja, så oppslukte ble vi av all sexen at maten på komfyren kokte over!
Men pyttsann, hva gjør vel det når det blir kattunger?
Som jeg sa til Britt "Jeg fikk det jeg kom for, alt annet er bare bonus."

Baloo ble ekstremt kosete etter første parringen.
Det var tydelig at han ikke bare hadde sjarmert Ambra, men også hennes matmor Britt.

Når ting så ut til å ha roet seg ned gikk vi for å spise litt. (Og maten var helt nydelig den, til tross for overkoket.)
Under måltiden hørte vi på nytt dette voldsomme skriket. Klokken var blitt halv ni og parring nummer to var et faktum - denne gangen helt uten assistanse.

En halvtime senere var de i gang igjen, også denne gangen ble det en parring, så når vi satte kursen hjemover ved ti-tiden hadde det allerede vært tre vellykkede omganger.

På veien hjem kjørte vi innom Hanne Luthen i (N)Solefall og henne fire deilige rampete kattunger på 8 uker.
Børge og jeg var storfornøyde og skjønt enige om at det å gå fra en parring til ferdige kattunger på snaue timen - ja, det var en vellykket kveld!

Dagens rapporter fra Sarpsborg har vært at de i løpet av natten ble perlevenner. Og at de er ennå mer lystne på hverandre i dag, selv om de ikke helt får det til hver gang. Men noen flere vellykkede parringer har det vært.

Helt til slutt vil jeg si at jeg var veldig forbauset over hvor kort tid det tok før parringen var igang, jeg har hørt at de som regel trenger et døgn for å bli kjent først. Det vanligste er jo at hunnen kommer hjem til hannen, men sålenge hannen har selvtillit nok til å "sexe" utenfor hjemmet (slik Baloo tydeligvis har), synes jeg det virker veldig bra å gjøre det motsatte også. Da risikerer man ikke at hunnkatten går ut av løpet, slik jeg frykter at min Bebel kan gjøre etter en fem timers togreise til Stockholm.

Nå begynner kanskje den verste tiden for Britt, det tar jo noen uker før vi vet om det har blitt resultat.
Om dere krysser fingrene for at det blir kattunger igjen i Østfold i november, så lover jeg å holde dere oppdatert.

Oslo, 15, september 2003
Bente Aas
http://www.prikkekattene.com

PS: Jeg blir kjempeglad om dere også krysser noen finger for at det snart er min Bebel som skal i ilden!